Cimmeria

Jeg minnes
De mørke skogene, maskerte bakker med dystre fjell;
De grå skyenes blytunge evige bue;
De mørke bekker som strømmet uten en lyd,
og de ensomme vindene som hvisket nedover passene.


Utsikt etter utsikt marsjerende, fjell etter fjell,
Skråning etter skråning, alle mørke med dystre trær,
lå vårt magre land. Så når en mann klatret opp
en robust topp og skuet, hans skyggefulle øyne
så kun den endeløse utsikten – fjell etter fjell,
skråning etter skråning, hver skjult med en hette som sine brødre.


Det var et dystert land som så ut til å inneholde
alle vinder og skyer og drømmer som avskyr solen.
Nakne grener som rasler i de ensomme vindene,
og de mørke skogene som ruger over alt.
Ikke engang lysnet av den sjeldne, svake solen
som gjorde svake skygger av menn; de kalte det
Cimmeria, landet av mørke og dypets natt.


Det var så lenge siden, og så langt unna,
jeg har glemt selve navnet menn kalte meg.
Øksen og spydet med flintspiss er som en drøm,
og jakt og krig er skygger. Jeg husker
bare stillheten i det dystre landet;
Skyene som samlet seg for alltid på fjellene,
mørknet av de evigvarende skogene.
Cimmeria, mørkets og nattens land.


Å, min sjel, født ut av skyggefulle fjell,
til skyer og vinder og spøkelser som skyr solen.
Hvor mange døde skal ofres for å bryte til slutt
denne arven som pakker meg inn i denne grå
drakten av spøkelser? Jeg søker mitt hjerte og finner
Cimmeria, mørkets og nattens land.

 

Poem by Robert E. Howard. Written in Mission Texas, February 1932.
Norwegian translation, Ståle Gismervik with input from Terje Gismervik